Butikk

EM132

«Er det ein spesiell slått du har lyst å lære, Harald?»
-Hei Harald, kom inn! No har e venta på deg.
Slik møter Knut meg i døra i dag, og slik møtte han meg fyrste gong for over 30 år sidan.
I ungdomen min var eg heldig å få koma til Knut for å lære slåttespel.Eg tok mot til meg, ringde til den landskjende spelemannshøvdingen og var velkomen med ei gong.
Det vart turar til Nesbyen mest annankvar veke eit par vetrar, med besøk i den trivelege heimen til Evelyn og Knut. Kveldar med slåttelæring, spelteknikk og spelemannssoger frå eit rikt spelemannsliv. Sidan har det vorte fleire møter, om ikkje så hyppige.

Komen inn og hengt av meg jakka, går Knut raskt bort til feleskrinet. Evelyn seier:
– Ja, vi får prate seinere Harald, dere får spella først.
Fela er reinstemt og oppspelt. Han spelar ein tre-fire slåttar og fortel litt om dei innimellom.
Det er så godt berre sitje å lye og la slåttespelet sige inn. Så er Knut klar. – Er det ein spesiell slått du har lyst til å lære, Harald?
Då kan ein velje frå øverste hylle. So spela Pål var slåtten eg hadde valgt meg ut den fyrste gongen i 1988, og den fekk eg med meg heim den kvelden. Me brukar ikkje notar, det er å lære på gamlemåten. Lytte og herme, slik hardingfelespelet har vorte vidareført gjennom generasjonar.
Knut spelar eit kort parti – eit tak, eit heilt vek – og eg prøvar å kopiere. Slik driv me på til me har vore igjennom heile slåtten.

– Nå må dere vel ha ein kaffikopp og litt å bite i…? spør Evelyn. – Må vel ha litt pause fra spellinga óg…? – Ja, me må vel det. Utan mat og drikke duger helten ikke, svarar Knut. Så kjem dei lekraste smørbrød på bordet, kaffi og kaker.

Me pratar om vêr og vind, daglegdagse ting, men praten kjem fort inn på spelemenn og slåttar att. Minnene er so mange og klåre hjå Knut. Han fortel om Torkjell Haugerud, Steingrim Haukjem, Gjermund Haugen og Johannes Dahle, m.fl. Spelemenn eg berre har lese om og høyrt opptak av.
Knut har møtt dei, han er tidsvitne, han har pusta i same lufta som dei, og eg kjenner meg privilegert som fær høyre om alle møtene med desse fordums spelemannsheltane. Det er prat om kappleikar, konsertar, feler, rigging av feler, felebogar. Evelyn som har fylgt Knut rundt i alle år, venta tålmodig når han har vore på sine spelemannsbesøk. Ho har vore med han på so mange kappleikar og har også mykje å fortelje, som ho skøyter inn. Det er lun og god kaffedrøs, lærerikt og med mykje humor og latter.

EM18 / 2005

Two prominent young folksingers sings old traditional riddle song in the style of ballads and epical folksongs from the Middle Ages.

The CD features two of our most prominent, young folksingers. Both of them come from Telemark. Ingvill Marit Buen Garnås grew up in a family where folksong was a natural part of daily life. Jon Anders Halvorsen learnt the traditional songs from old singers in Telemark.

Old proverbial songs possess a central position in the CD repertory. They follow the style of ballads, epical folksongs from the Middle Ages. Some of the songs have roots in Old Norse poetry. It is also worth noticing that the oldest songs may have parallels in traditional poetry of distant countries and cultures, like for instance in India.

The proverbial songs are often connected with nature. Answers to riddles come from the sun, the moon or the rainbow. Or they might come from the thunder, the ice, the fire, the river, the grass, – or from leaves, horses, fishes and swans. In some of the songs, old beliefs and customs are clearly discernible, so it is obvious that we are concerned with a remote age. Ingvill Marit and Jon Anders also sing fragments of other folk songs from the Middle Ages – ballads of proverbial or dreamlike character.

EM81 / 2011

From the time I started playing Hardanger fiddle in January 1982 to the current release of this album, I have had many rich experiences as a fiddler. I got my start in a beginner’s course arranged by Hemsedal Spelemannslag (Hemsedal Fiddler’s Association). The course took place at the homes of the various participants. Knut Fausko and Egil and Kjell Syversbråten were the teachers.

Time passed and all the course participants fell by the wayside – until only I remained. I then began taking lessons from the father and son Egil and Kjell Syversbråten. I also joined in on lag practices. At this time, Hemsedal Spelemannslag was an active lag

and did a great deal of practicing and playing. I encountered fiddlers and musicians of many sorts in the spelemannslag. Players of all levels were welcome to participate, and the ensemble factor was high. In this way, I got to experience the joy of performing, even if my skills were not so great. Landskappleiken (Norway’s annual national folk music competition) in Odda in 1984 was the first landskappleik I attended. My memories from this trip are still vivid. One of the biggest reasons I continue to play is probably because Knut brought me along on trips like this.

I quickly came into contact with the fiddlers’ milieu in Hallingdal, first through Hallingdal Junior- spelemannslag (Hallingdal Junior Fiddlers’ Association) and then through various meetings with fiddlers, concerts, and parties in the valley. Not so few trips to Øyvind Brabandt in Nes and Jens A. Myro in Ål. I also had frequent contact with Harald Knutsen in Geilo.

Before I started playing the fiddle, I was active as a dancer in Samhald Ungdomslag (Samhald Youth Club). The club had a close collaboration with the spelemannslag. There was a large and active dance milieu in Hemsedal during the 1980s and 1990s. The spelemannslag often played for dancing at various events and parties. This close contact with dance and dancers has led me to work a great deal as a dance fiddler. I have been fortunate to get to play for some of the best dancers in the country at courses, concerts, and kappleikar, including two kongepokal winners at landskappleik. Dance fiddling has taken me to many parts of the world, including several trips to the USA as a dance fiddler and fiddle instructor.

I have been on a continuous search for good music throughout my years of playing fiddle. I got the opportunity to study various musical sources from Hallingdal while taking a bachelor’s degree in traditional music performance at the Ole Bull Academy. With Håkon Asheim’s assistance, I interpreted crackly archive recordings and more or less indiscernible transcriptions and uncovered exciting and seldom-played material.

I have also immersed myself in the limited body of traditional music played by performers from my home district, Hemsedal. For a long time, diatonic and chromatic button accordions were the dominant instruments in Hemsedal. I have therefore also collected some of the repertoire of tunes that was played on accordion and transferred it to the fiddle. This album is a cross section of the material I have played over the course of almost thirty years.I have played with musicians and instruments of various types since my early days in the spelemannslag, and it is therefore natural for me to include a good deal of ensemble playing on the album. And it is a great pleasure to be able to work with the musicians who make up the group Godsruta.

Erlend Styve, Anders Hall, Leif Ingvar Ranøien og Olav Undeland

EM95 / 2013

About this CD project:
Recently, I spent time in the Follebu church and recorded more than 200 tunes on a variety of instruments, using my own computer. I have selected some of them for this double CD.

CD1 contains traditional music from the entire Gudbrandsdal valley, mostly learned directly from other fiddlers. I have visited and recorded many musicians over the years and present some tunes from this collection. Over all, the content reflects the fact that I have resided in and been part of fiddlers’ groups in several places, and that I have learned from musicians belonging to various traditions in the Gudbrandsdal valley.

CD2 contains tunes primarily from Otta, where I grew up. In my childhood, focus was on fiddle traditions further up the valley, in Vågå, Lom and Skjåk, and local folk music got little attention. The idea behind this CD, containing tunes from Otta and Sel, has been to present them (for the first time) on solo fiddle. Much of the Syver Nysæter material is new –even to those who knew Syver well and know the tradition of the region. Little (aside from the Syver-mazurka) has ever been released before. Also, as far as I know, no other fiddler from Otta has ever released solo CD before.

EM20 / Mars 2008

It is a pleasure to be able to present this selection of medieval ballads sung by one of the most distinctive and highly respected vocalists of the Scandinavian traditional landscape. The ballads are performed with an unpretentious, traditional mode of delivery, utilizing tonality, ornamentation and rhythmic understanding that have survived the centuries – despite continual, conscious attempts to quell these ever since the Reformation of the 1500’s.

Øyonn Groven Myrhen has grown up in a musical home, rich in tradition and old- style singing. Her parents come from musical families where traditional singing has been a normal part of daily life for generations. From her mother’s family she has inherited an especially large repertoire of songs and melodies. Øyonn has also learned a great deal from Hagny Huso, of the Gugard family singing tradition.

The ballads presented here are for the most part from the Groven and the Gugard family traditions of western Telemark. Some are performed a cappella. Others are arranged, using instruments whose non- tempered tunings help emphasize the melodies’ peculiar qualities.

The result is a singular weave of the:

– lovely and the wild, the grand and the mild.

– beautiful and the violent, the grand and the silent.

– the mystical and the mild, the beautiful and the violent, the majestic and the silent.

EM55 / 2010

Ethnic Music Club’s release of its first pop/ electronica CD – with ”a touch of folk”, is something of a sensation. This is a rather unusual album for a record company whose specialty is folk music! Our explanation is thus: We consider singing well in dialect to be genuine ethnic musical expression. This is a pop album that does not follow in the path of American pop-genre, but goes in its own direction. In my opinion, precisely this aspect provides a healthy inoculation against the English language media and pop music that has dominated Norway’s airwaves for the last century. Per O Noss presents ”Halling pop” from the Hallingdal valley region, sung in his own Hallingdal dialect. Norway, with its many regional dialects, is actually a treasure chest chuck full of potential! And studies show that the Norwegian public appreciates lyrics in Norwegian. I also believe that that this album can captivate listeners who don’t understand Norwegian.

Per O Noss was born in Oslo on Tuesday, the twelfth of August, nineteen-eighty, and he grew up in Ål, a community in the Hallingdal valley. He sang his first songs at his family’s summer farm, in the rugged, scenic Skarvheimen mountain area located between Jotunheimen and Hardangervidda. It was here that his imagination was stimulated and his life-long fascination for mystique and enchantment was born. At the age of twelve he took part in the Norwegian junior ”Melodi Grand Prix” [Eurovision Song Contest] called ”Under 17”.

Some years later, in April 2003, 23-year-old Per O Noss hitchhiked from Trondheim to Oslo with a borrowed 500 NOK in his pocket and the dream of becoming a full-time singer. He had abandoned Media Studies and his Hallingdal dialect; jobs in Trondheim were few and far between. Luckily, work on the Norwegian Coastal Express ”MS Nordkapp” turned up, rescued his economy and allowed Per O Noss to concentrate on music. Eventually he made contact with producers and musicians, and in 2006, the time was ripe for work on an album. When his single, ”Englestøv” [Angel Dust], was played on 70 radio stations, Per O Noss and his producer understood that an entire album in Norwegian would be feasible.

In short, Per O Noss”came home”: he found out where he wanted to go with his music and what he wanted to tell with it. At Easter time in 2009, in an interview on Radio Hallingdal, Per Olav spoke of the treasure chest of dialects in Norway, and how important it is to use and care for these, since they tell so much about who we are. Simultaneously, his new single, ”Kjeringi” The Soothsayer captivated radio request program audiences, and the term ”Halling pop” was born. Now Per O Noss has now returned to his native Ål, where he lives in a cabin with a view of the Hallingskarvet mountains. He is employed as receptionist at the Ål Cultural Center, and it was here the leader for Ethnic Music Club met him, during the Norwegian Folk Music Week 2009.

”I prefer just to call my music ”Halling pop”, but if I must go into detail, I can say that it is electropop with a little touch of folk,” says Per O Noss. Several well-known local performers are guests on his recordings: Anita and Tove Bøygard croon seductively from the mountains, and Hellbillies’ drummer, Bjørn Gunnar Sando, adds his energy to several cuts. Arne Moslåtten, also of Hellbillies, has contributed lyrics.

Per is definitely a breath of fresh air on the Norwegian music scene! His specialty is up-tempo music in his own dialect. When writing, Per O Noss allows himself to be inspired by his natural surroundings. “I have always been fascinated by nature’s mystique”, he says, ”and when I use my own dialect it is easier to write about things near and dear, and to express what I feel.”

EM30 / 2009

Et album fra Sogn og Fjordane og Hordaland av en utøver som spiller gnistrende godt. Så kan vi plusse på med det originale, delvis lite kjent slåttetilfanget, personlige former og ikke minst rekkefølgen og kontrastene på albumet i sin helhet gjør det til et glitrende album. Sjøl sier artisten: Det er noko heilt spesielt å få ein pakke med gamle hardingfeleopptak frå arkivet. Det kriblar i magen når eg legg opptaka i spelaren. Kva er det for slåttar? Kva er det for spelemenn? Kva har dei å fortelje? Så byrjar eg å lytte: Eg høyrer kraft og humør, sanning og løgn, sorg og ettertanke. Eg sluttar aldri bli overvelda over mangfaldet. Repertoaret på denne cden er mi tolking av dei gamle slåttane. Eg har henta dei fram frå notar og opptak, eller lært dei direkte frå andre spelemenn. Tolkingane er bygde på tradisjon, men også inspirasjon frå samtida og dei menneska eg har møtt. Hovudsakleg er musikken henta frå Sunnfjord og Jølster, der eg vaks opp, men eg har alltid vore nyfiken på musikk frå andre stader. Derfor var det naturleg å ta med slåttar frå ulike tradisjonsområde. Nokre har du kanskje høyrt før, andre står fram i ny drakt. Eg håpar du vil få glede av desse slåttane som på mange vis har si eiga vesle historie å fortelje.

ENG
Gro Marie Svidal meets us with excellent, sparkling Hardanger fiddling in her 2009 debut album. This is a production that provides more than folk music documentation and fact. We are exposed to convincing fiddling skills and sure stylistic expression combined with a wealth of detail and relaxed playfulness. Gro Marie has a solid base in traditional performance but allows herself the luxury of looking upward and outward in today’s musical landscape. This is clearly demonstrated in her personal interpretations of Hardanger fiddle tunes.

Gro Marie plays repertoire, both common and less known, from the Western Norwegian fjord provinces of Sogn og Fjordane and Hordaland, especially the regions of Jølster and Sunnfjord. The tunes are presented in a tasteful sequence on the CD, providing the listener with variation and contrast that reinforces an experience of the Hardanger fiddle’s warm sound. In summary, this is a brilliant album that will continue to shine for many years to come, within the flora of good Norwegian folk music albums.

The artist’s own words: The old Hardanger fiddle tunes on this CD are ones I have learned from transcriptions and recordings, and directly from other fiddlers. My interpretations are firmly grounded in tradition but are also influenced by the times in which I live and people I have met. Most of the tunes are from Sunnfjord and Jølster in western Norway, where I grew up. It has been natural for me to include also some tunes from other areas. Some may be familiar; others are presented in a new way. I hope you will enjoy the music, and the little story each tune has to tell.

– Gro Marie Svidal

EM78 / 2010

KRISTIAN ØVREVOLLSEIE – HARDINGFELESPELEMANN FRÅ HÅVET IHALLINGDAL – GUNNLAUG LIEN MYHR, ØYVIND BRABANDT, INGUNN STRÆTE LIE, ARNE ANDERDAL OG OLAV L. MJELVA

Kristian Øvrevollseie (1910-73) var ein av dei mest sentrale spelemenn i Hallingdal i si samtid. Han utvikla ein særprega spelteknikk, med stor klang og særs ornamentrik fingerbruk.

Ein kan seie at han måla med brei pensel, samstundes som han hadde stor detaljrikdom. ”Du har blomar i fingrane dine du, Kristian”, skal telemarkspelemannen Johannes Dahle, ha sagt til han ei gong.

Øvrevollseie var nøye med å ta vare på slåttane han hadde etter eldre spelemenn. Han uttrykte stor respekt for kjeldene sine, og ansvaret for å vidareføre musikken han fekk lære av dei. Som det ofte er dei beste spelemennene sitt privilegium, så åtte han òg den musikalske gjevnaden og dragnaden til å forme ut enkle slåttestubbar til større slåttar. Desse slåtteformene har naturleg vorte tekne opp i repertoaret til fleire av dagens spelemenn frå Hallingdal.

Han var myke brukt som spelemann i lyd og lag, spelte inn mykje på opptak og han var viljug til å lære frå seg slåttar til yngre spelemenn. Slik fekk han ei aktiv formidlarrolle.

Han var ein heimekjær mann, som reiste lite utanfor Hallingdal. Slåttespelet hans har difor ikkje vore so godt kjend utanfor dalføret vårt. Det er difor ei stor glede å kunne presentere denne cd-plata, som opnar litt av slåtte- skattekista etter Kristian Øvrevollseie. Dette er ekte hallingspel, odla med kjærleik og stor musikalitet.

Harald Knutsen

EM127 / 29.1 2021

Trio Alde er tre av våre mest fargesterke folkemusikarar: Gabriel Fliflet (trekkspel, piano, song), Berit Opheim (song) og Jorun Marie Kvernberg (feler, song m.m.).
På plata Himlaleite gir dei oss songar med tekst av Kjartan Fløgstad og musikk av Gabriel Fliflet; eventyrlege historier, naturlyrikk og voggesongar – eit breitt spenn frå stille nynning og blåtonar til driv og dansetakt. Songar som går sine eigne stiar. Lengting, liv og song!

Kjartan Fløgstad er ein av dei store forfattarane i landet vårt. Han er glad i musikk, og har i heile sitt forfattarliv dikta songtekstar, som har dukka opp både i og utanfor romanane hans. Spennet er vidt, frå vare voggeviser til frodige historier, frå naturlyrikk til songar om kjærleik på skrinn grunn.

Musikar og musikkmakar Gabriel Fliflet har laga musikk til mange av Fløgstads songtekstar. Dei to har hatt eit fruktbart samarbeid dei siste åra. Fliflets melodiar er melodiøse, men går gjerne litt uventa vegar. I fleire av dei kan du høyra at komponisten ikkje berre trivst på konsertscena, men òg er glad i å spela til dans: Vals og reinlendar, tango og ulike balkandansar!

Trio Alde:
I alde: stor havbåre, dønning
II alde: hagefrukt

Berit Opheim frå Voss er vokalist i særklasse. Ho er folkesongar og tradisjonsberar, men ho har òg briljert som Nattas dronning i Mozarts Tryllefløyta og trollbunde Carnegie Hall med tidlegmusikk i Trio Mediaeval. Berit har vunne eit berg med prisar og samarbeidd med ei rekke framståande musikarar innan både folkemusikk, jazz, barokk, samtids- og klassisk musikk.

Jorun Marie Kvernberg kjem frå Fræna i Romsdal, og er ein felespelar med glød — både på vanleg fele og på hardingfele. Spelar harpeleik (zither) og syng gjer ho òg! Jorun Marie har vore ei drivkraft i folkemusikkgruppene Majorstuen, Tindra og Kviven duo. Ho er ein produktiv komponist i vise- og folkemusikkstil, som har vunne mange prisar.

Gabriel Fliflet er bergensar, og ein musikar og musikkmakar som boltrar seg i mange folkelege musikktradisjonar. Mange kjenner han som trekkspelar og noko ustyrleg vokalist i duoen Fliflet/Hamre. Gabriel har samarbeidd med Berit Opheim sidan slutten av 1980-talet, og med Jorun Marie Kvernberg sidan 2012. Fliflet har komponert verk til m.a. Festspillene i Bergen og Vossajazz, og tonesett forfattarar som Jon Fosse, Ragnar Hovland og Robert Burns.

Alle songtekstar: Kjartan Fløgstad
Alle melodiar: Gabriel Fliflet
Alle musikkarrangement: Gabriel Fliflet, Jorun Marie Kvernberg og Berit Opheim
Produsent og lydsjef: Kato Ådland
Plata er spelt inn på Ole Bull Akademiet på Voss 8.—10. juni 2020.
Miksa av Kato Ådland i Fort Knox studio, Bergen, oktober—november 2020.
Design: Tønnes Gundersen
Foto på framsida: Pål M. Smørvik

Trio Aldes motto: Lengting, liv og song

Utgjevinga er støtta av Vestmannalaget, Fond for utøvende kunstnere, Bergen kommune og Kjartan Fløgstad.

EM24 / 2006

Norwegian drums, Hardanger fiddle solo, Hardanger fiddle accompanied by small Norwegian drum, Hardanger fiddle and dancers, langeleik og Jew’s harp.

Valdresspingar, bruremarsj og halling, samt fem ulike felestille; høg bas, låg bas, ljøsblått, hundrestille og grønt stille.

An original and colourfull album in the Norwegian folk music tradition featuring Helge Myrheim, an autodidact and virtuoso fiddle player from the eastern Norwegian district of fra Valdres. Myrheim was virtually unknown in Norwegian folk music circles untill he suddenly emerged from a MC environment just a few years ago. He impressed greatly as fiddle player, participated at fliddler contests (kappleik) and won time after time. Myrheim has composed his own, original material, and also developed personal versions of traditional fiddle tunes. He is known for his original playing technique, and even makes his own instruments. Myrheim plays both Hardanger fiddle, langeleik, Jew’s harp and big slåttetromme, i.e. big tambour drums which was a special element of the folk music in Valdres and western Norway. In the later years Myrheim has often participated in fiddler contests (kappleiker) and often won his classes/genres. Helge has invited Gro Randen på play on some of the tracks, accompanying him on a small slåttetromme. This enhances the musical variation, gives some of the tunes a certain depth and character as well as a wider range. To sum it all up: This double CD is a colourful phonogram from a very personal performer!

EM124

«I steinen skøre» er en produksjon med opptak av 19 slåtter framført av Steingrim Haukjem, som levde fra 1897-1968. Han var kjent som en av de beste spelemennene i Numedal på sin tid. Ingen av slåttene har vært publisert tidligere, med Steingrim som utøver. Opptakene er private, og gjort av Reidar Rauland (tidligere leder av Kongsberg spel- og dansarlag.) Ekstra spennende er en særegen samling med runddanser.

Steingrim Haukjem (1897-1968)

Eg minnes ein fylkeslagskappleik i Veggli so midt på 1960 talet. Då høyrde eg Steingrim Haukjem spela. Og eg minnes vegglingane bar han på gullstol rundt i lokalet etter premieutdelinga. Slik var det den gongen, vegglingane såg opp til Steingrim og ville han vel. Han var helten deira.

Steingrim voks opp som eldstemann i ein syskinflokk på 11. Systera Liv sa det slik. «Me spela alle heime, men det va no Steingrim som dreiv det lengst». Det var mange spelemenn i slekta, både på fele og durspel. Morbrørne Tov og Ola spela mykje. Så det var mange kjelder å ause av for den som vilde lære. Steingrim byrja spela for alvor i 13 års alderen. Dei sa det gjekk tungt for han i starten, han lærde seint sa dei, men det han lærde det sat. Og da det brått gjekk lettare var han full spelemann alt i 16 års alderen. Faren var levande oppteken av felemusikken og han inviterte spe- lemenn til heimen i Nedre Haukjem. Ein av dei fyrste store som var der var Andres Ødegården frå Svene. Han kom og låg over fleire nettar og Steingrim lærde. Andres var kjent felemakar og fyrste fela Steingrim åtte kjøpte faren av Andres.

Steinar Herbrandson lærde av Kittil Steinarson og Steingrim lærde av Steinar att så det er klare liner her. Kittil Ulstad i sin tur lærde av far sin Steinar (1848-1899) som skulle ha vore ein svært god spelemann. Og gjennom denne slekta til Steinar Kittilson går det slektsliner tilbake til forpaktarspelemannen Kittil Nirison Høymyr (1727-1753) i Flesberg. Denne slekta har forgreiningar til Bernås, Gvåle, Ullern og Måheimsrud i Tinn. Løytnantsdrengspelet låg i Glaimslekta må ein kunne seia for Ingebjørg Glaim f 1788 vart gift med Pål Knutson Løytnantsdreng (1786-1867).

Jamaldringar og sambygdingar av Steingrim var Brekkekarane, Sebjørn og Herbrand. Begge svært ettertrakta spelemenn og dansemusikken deira slo ingen. Det særmerkte runddanspelet Steingrim viser fram her på denne plata har rot i tradisjonen slik han var i Veggli.

Steingrim ville noko med spelet sitt. Han vilde meir enn dei andre i bygda. Han vilde ut og lære, drog til Tinn der han fekk innpass hjå Knut Dahle og Steingrim lærde. Fyrste gongen eg høyrde voksrullopptak med Knut Dahle vart eg slått av kor likt det var Steingrim sitt spel, eit godt døme er Skuldalsbrure i Gibøform. Steingrim vart populær i Tinn. Han var stadig over på spelferd og han fekk gode vener der vest. Ein gong sat han og spela i eit eldhus på ein gard i Austbygde. Olav Flåto frå Hovin sto i dynne og høyrde på og han sa etterpå at det var noko av det voldsomaste han hadde høyrt. Steingrim likte seg i Tinn, her fekk han lære spel etter at Steinar Glaim døydde i 1919. Han lærde mange slåttar av Gisle Måheimsrud, men og av andre. Men han drog lenger vest og, i Vinje lærde han slåttar av Øystein Hovdestad. Og han var saman med Lars Hovden. Soleis følgde han opp kontakten med Numedal og Øvre Telemark.

Med åro var Steingrim med på utallege kappleikar. Han spela ofte gangaren Oskehølen på kappleikar, springarane varierte han meir. Og han vann mange kappleikar, men det at andre skjenkte konkurrentane er ikkje ei myte, Steingrim vart offer for det. Mange skjenkte han dugeleg for å setja han ut. Det førde til at drykken etter kvart styrde livet åt kunstnaren Steingrim Haukjem og i rus endte han sine dagar på Kongsberg. Ein sørgjeleg utgang på eit rikt spelemannsliv.

Even Tråen

(ENG)

«I steinen skøre» is an album of 19 recordings of fiddler Steingrim Haukjem.

Steingrim Haukjem (1897-1968) was known as one of the best fiddlers in Numedal. These tunes have never been released with Haukjem as the performer, until now. Recordings are private, made by Reidar Rauland (former leader of Kongsberg spel- og dansarlag), among them is a special collection of old dances.

EM82 / 2015

«POEMUS» has existed for over couple of years, first as a trio Poemus and now for almost two years as an orchestra with 5-6 musicians. All bandmembers come from different areas in Ex-Yugoslavia, have different backgrounds and cultural roots.

With roots in thousand year long traditions, mixed with contemporary expressions, the orchestra «POEMUS» plays original music from the former Yugoslavia, Eastern Europe and Balkan mixed with gypsy music, with own arragements and style. With all this, brought to you in a genuine and spontaneous way, «POEMUS» conveys music that allows the audience to take part in intense moments of joy and sorrow.

Most of the concerts will give you a taste of music from Middle- and Southern parts of Serbia, Vojvodina with border close to Hungary, Macedonia, and Bosnia & Hercegovina.

Serbian folk music has always been influenced by music from the neighboring contries such as Hungary, Romania, Bulgaria, Macedonia and Albany. You will also recognize elements from Turkish and Greek music.

Medleys from the Vojvodina area will give you a taste of Hungarian music which is played there, since a large part of the population in Vojvodina is Hungarian.

You will get a musical journey through Macedonia. Macedonian folk music is outstanding because they have a special time signature where subdivisions as 7/8, 9/8 and 11/8 is very common.

EM65 / 2017

Med albumet “Julekvelden” får du høre spelemannen Bjarne Pålerud (1937-1991) fra Hovin i Telemark.

Bjarne var en topp hardingfeleutøver som var meget aktiv på kappleiker og i konsertsammenheng på 70 og 80-tallet. Bjarne hadde et særs dåmrik spel i tradisjon fra Hovin og Tinn som mange satte stor pris på.

Flere av slåttene er også innspilt med tanke for bruk til dans. Bjarne var, sammen med Karin Brennesvik, blant de første som reiste over til Amerika og lærte bort spel og dans fra Telemark.

EM15 / 2004

THREE MUSICIANS FROM MAURETANIA, NORWAY AND THE IVORY COAST

Three musicians from Mauretania, Norway and the Ivory Coast realise that their music has much in common. This is the starting point for a natural, musical cooperation. The complex, fascinating drums trigger the dance foot, and there are also sad ballads and wild tunes. Becaye plays his own tunes in traditional style. His African way of playing and tune the guitar leads us directly to the cattle fields of the Fulani people. Kouame plays dodo, the archaic mouth bow, and takes us far away into African cultural history .- And we are pushed still further when Steinar lifts the xun to his mouth, a Chinese terracotta wind instrument , used in China for more than 6300 years. The Norwegian willow flute, the mouth bow and the African song melt together in a tonal unity. The Norwegian and African music are also closely related rhythmically. Thus, the three musicians are trying to reveal the unity of the world’s musical heritage.

Becaye Aw – vocal, guitars
Steinar Ofsdal – flutes, fiddle, bawn, reeds, m’bira, balafon, double bass
Kouame Sereba – vocal, dodo, djembe, kake, percussion

EM108 / 2014

EM61 / 2012

Lise Lunde Brennhagen is one of the most active langeleik-players today, with many competitions behind her. Having grown up in Valdres and Gjøvik she has gained inspiration from the two main regions for traditional langeleik playing in Norway. In her playing, Lise tends to lean primarily toward the Valdres tradition.

Lise first learned langeleik playing from Guri Marie Hegge of Øystre Slidre valley, in Valdres. Guri Marie has a large repertoire of traditional tunes and stories. Also other traditional performers have been sources of inspiration for Lise. In recent years, Brøtagutadn [ The Bråten-boys], Ole and Knut Aastad Bråten, have provided both support and inspiration.

In 1998, at the age of 13, Lise made her debut at Landskappleiken [Norwegian National Folk Music And Dance Competition] playing with the Gjøvik spelmannslag’s Langeleik ensemble. Later, she participated in competitions both in large and smaller langeleik ensembles, as well as performing solo. She won in her junior class in 2001 and 2003, and has subsequently done well in the class for seniors. Jørn Hilme Stemne, a summer festival in Valdres, has meant a lot to Lise. Here she has participated in both dance and solo langeleik playing, and has also played the instrument for dancing! Lise is a good dancer and has danced Valdres springar in competitions.

Lise has been instructor at the annual Strunkoveko youth camp in Valdres for many years, where she has shared her knowledge with younger performers on the instrument. Along with other young folk musicians of Valdres, she participated in the CD-production ”Uminan”.

Lise’s langeleik playing is steady, with good dance rhythm, and she adheres to the tradition she has learned. She has always been eager to learn new material, and she picks out the best parts of the various traditions, finding her own personal tune versions. Although she is basically a modest person, when she sits down at her langeleik it is clear that she has something to tell. Her playing is colorful and she is a solid bearer of tradition that langeleik players of Valdres are proud of!

EM75 / 2012

Denne CD-produksjonen dokumenterer kjøkemeistertradisjonar gjennom fem generasjonar og er såleis eit viktig kulturhistorisk bidrag til ein del av den norske vokale folkemusikktradisjonen. Her kan ein lesa, lytte og lære om ein tradisjon skapt for ei tid då bryllaup vara i tre dagar til ende. Steffen Eide har samla 50 kjøke-meisterviser som alle er teke med her, med både tekst og notar, og 40 av dei er sunge inn. Her er både kjende og ukjende melo-diar. Legg òg merke til Eide sin karakteristiske syngjestil – den litt høgtidlege framføringa og den i hovudsak bokstavtru ”danske” uttala.

Sjølv om delar av dei tradisjonelle seremoniane og rollene har endra seg, kan boka lesast med moderne briller. Eg trur boka og utvalde songar i ho, kan fungere godt òg i moderne samanheng, framført av ein kyndig kjøkemeister. Boka kan vera både ei bruksbok og ei in-spirasjonskjelde til å dikte sjølv og nyttast til å kaste glans over bryl-laupsfestar og andre gilde lag. I nokre av visene er det ein under-fundig humor. Nokre gonger kan ein alderdommeleg tekst, skriven for ei anna tid, nennsamt framført med gravalvor og fynd, fungere festleg i ein moderne setting. I dag er det toastmaster og seremon-imeister som har teke over ein del av kjøkemeisterens tradisjonelle rolle. Repertoaret som er samla her, syner nettopp kjøkemeisterens allsidige og omfattande oppgåve, som til dømes tittelen ”Vers til å leie brua til sengs” tyder på. Nokre av visene er ikkje direkte knytte til det seremonielle, men er meint som rein underhaldning.

Takk til Agnes Buen Garnås om tok initiativ til prosjektet, og takk til Ingrid Gjertsen og Steffen Eide for solide skriftlege, faglege bidrag. Eg har vald å nytte Eide sine eigne kommentarar til songane då dei gjev god og nyttig informasjon. Eides fine hardingmål gjev dessutan ekstra karakter til opplevinga av visene.

Takk òg til alle som har gjeve økonomisk støtte til prosjektet; Norsk kulturråd, både musikksek¬sjonen ved Kulturfondet, og bokdelen (nynorsk litteratur). Vidare MFO, Rådet for folkemusikk og folke-dans, Norsk kvedarforum og Hordaland fylkeskommune.

EM70 / 2012

Etnisk Musikklubb gir ut debutalbumet/første soloalbum til kvedaren Jon Anders Halvorsen.

På utgivelsen framfører Halvorsen visene på tradisjonell måte – solistisk med fri rytmikk og halvhøye blå tonesprang. Halvorsen vender her tilbake til tradisjonelle viser og stev fra hjemfylket Telemark, og velger derfor å kalle CD-en “Komme no heim” etter førstelinje i en lokk fra hjembygda Lunde (spor 3).

Noe av ideen bak utgivelsen er å binde sammen de mange visene med instrumentale innslag og i tillegg ha variasjon i sangrepertoaret, slik at innspillingen danner en helhet. En kan på “Komme no heim” lytte til livsbejaende, nærmest improvisert slåttetralling (Torstein Jutulen og Kåte-Reiar) side om side med fortellende, glade viser (Læregutten og Den nye visa) og melankolske og ettertenksomme sanger (Det er den største dårlighet og Liti Kjersti). Et par instrumentalspor binder sangene sammen. I tillegg er det et knippe viser og stev som har tonefølge av akustiske instrument (hardingfele, langeleik, moraharpe, gitar etc.), slik som Skomakarvisa og Kivlemøyane.

Halvorsen var så heldig at han på 1990-tallet fikk mulighet til å møte eldre tradisjonsbærere som fortsatt hadde en ukjent sangarv å lære bort. Noen av tradisjonsbærerne er nå døde. Det er derfor med stolthet Etnisk Musikklubb nå presentere noen av disse sangene (bl.a. 8, 9, 11,18, 20, 27) for første gang på CD. I tillegg har Halvorsen flittig brukt arkivopptak fra Telemark som kilde og han framfører versjoner av sanger som heller ikke tidligere er innspilt (bl. a. spor 2, 3, 10, 19). Han har også overført hardingfeleslåtter til et personlig, tradisjonelt vokaluttrykk (spor 13, 24). I tillegg til å ha ambisjoner om at “Komme no heim” skal være et selvstendig kunstnerisk produkt, er CD-en også en dokumentasjon av ukjente sanger.

Jon Anders har tidligere vært en sentral sanger i samarbeidsprosjektene Bruvoll/Halvorsen og Dvergmål. I samarbeid med gitaristen Tore Bruvoll har han gitt ut to CD- er og “Trillar for to” (2007) ble svært godt mottatt og vant Folkelarmpris. I vokalgruppa Dvergmål samarbeidet han bl. a med Øyonn Groven Myhren og Marit Karlberg. Halvorsen har tidligere på Etnisk Musikklubb gitt ut CD-en “Gåtesong” med Ingvill Marit Garnås.

Jon Anders Halvorsen har gått på Kvedarskulen på Ole Bull Akademiet i 2 år (1998-2000), har mottatt Statens Kunstnerstipend for unge kunstnere (2004-5) og er vinner av Landskappleiken i vokal folkemusikk (2002). Han regnes som en av våre beste mannlige tradisjonssangere. På plata medvirker: Anders E. Røine. Han spiller i duoen Sudan Dudan og er munnharpespelemann. Daniel Sandén-Warg. Han er felespiller fra Sverige bosatt i Setesdal og er kjent for sitt samarbeid med Odd Nordstoga. Silje Hegg. Hun er tradisjonell utøver på fløyte. Produsent på “Komme no heim” er Jørund Fluge Samuelsen, tidligere produsert bl. a for utgivelser med Aasmund Nordstoga, Bjarte Hjelmeland og Jan Toft. Samuelsen var medlem av Trang Fødsel i perioden1995-2009. Han kommer fra Gransherad i Telemark.

EM89 / 2011

Seljord har vel aldri hatt eit så blømande folkemusikkmiljø som i dag, med 35 hardingfeleelevar i kulturskulen og 60 unge dansarar og kvedarar i Tusseleiken. I ei bygd på knappe 3000 personar er dette ein stor prosent av befolkninga! Difor gjev Seljord spelemannslag ut sin fyrste CD når me nå arrangerar Landskappleiken 2011 i Seljord.

Dette er ein dobbel-CD, der ei plate inneheld arkivopptak med avlidne utøvarar frå Seljord, medan den andre syner folkemusikkmiljøet i bygda i dag. Seljord har gjennom tidene hatt eit rikt folkemusikkmiljø. Alt fyrst på 1900-talet blei det gjort plateinnspeling med Eilev Smedal( f. 1889).

Etter han, og medrekna personar fødde på 1930-talet, finst 21 avlidne utøvarar det er gjort opptak med. Tru om ein ikkje kunne rekne ut ein rekord her, samanlikna med andre kommunar, i innspela slåttar/viser per capita?

Folkemusikkmiljøet i Seljord var lenge lite organisert, og kring 1990 kunne det sjå ut til at det ville turke heilt inn – tunt med yngre utøvarar, og minkande oppslutning om tilskipingar. MenihøveopningaavidrettshallenpåGranvin kulturhus blei Seljord spelemannslag skipa i 1992, med den heimflytte spelemannen Magne Manheim som musikalsk leiar. Ymse gubbar i ulike aldrar kraup òg fram fråkrokaneogpussastøvavfela. Fyrstegongeneindeltok i lagspel på Landskappleik var i 1998, det enda med ein tredjeplass. SameplasseringafekkeinåretetterpåOppdal. Det er sagt at utan innflyttarar stoppar bygde-Noreg, ein kan spisse dette litt med å seia at utan innflyttarkvende stoppar folkemusikk-Noreg! Torunn Raftevold Rue og Ragnhild Knudsen kom til bygda, blei med i spelemannslaget frå fyrste stund og med dei i spissen blei opplæring straks ei viktig oppgåve for laget, fyrst i eigen regi, sidan i samarbeid med kulturskulen. Dette har gjeve resultat – i dag finst fleire habile og eit par svært gode frå den nye generasjonen. I yngste klasse spel hardingfele på Geilo i 2009 var 4 av 22 deltakarar frå Seljord, og i 2010 gjekk Marie Tveiten av med fyrsteplassen i si klasse på Landskappleiken på Voss! I skrivande stund er 35-40 unge under opplæring.

Utgjevinga har tittelen “Kring Skorve – Seljordstrad før og no”. Somme av dei avlidne utøvarane har fenge sine eigne CD-utgjevingar, men her har me samla alle på ein CD; slik var det før, seier ein då. Så seier me i tillegg at slik er det no, på den andre. Såleis har den eine plata namnet “Før”, og den andre “No”, der ein får høyre det beste av dei som er aktive no, både i solo og samspel og kveding, frå under 18 til over 80 år!

Dette har, etter vår meining, blitt ei flott CD-utgjeving med eit særeige design og fyldig teksthefte med rikt biletmateriale – og me må takke CD-nemnda Johan Vaa, Knut Loftsgarden og Harald Manheim, og grafisk designar Hans Inge Hagen. Etnisk Musikklubb må og takkast for at dei tok på seg å vera produsent. Vedlagt ligg liste over alle utøvarane som er med.

Plata sleppast offisielt helga før Landskappleiken, under Seljorddagane og nattope i Seljord den 24.juni kl. 22.00 i Lomoddokki midt i Seljord sentrum. Då vonar me pressa vil vera tilstades, og også få med seg konsert med Valkyrien Allstars like etterpå!

Med venleg helsing
Seljord spelemannslag
v/ leiar Hæge Manheim

EM71 / 2011

Eg er oppvaksen i Vinje, med den eineståande folkemusikken frå Vest –Telemark. Det var stor vyrdnad for folkemusikk i familien. Alle mine næraste song eller spila. Heilt frå eg var fødd kvoog spila dei rundt meg te dagleg, så det er ikkje så rart at kveding og felespil er min musikk. Eg er takksam som fekk vakse inn i denne musikken, og for forteljingar og sogur som fylgde med. At han eg er gift med deler interessa gjer det lett å lata den spila ei hovudrolle i livet. At eldste dotter Tone òg er blitt kvedar gjer det endå meir meiningsfylt.

Eg begynte tidleg å tulle slåttir og syngje visur. Slåtten Lappebakken (Lappen) tulla eg fyri eg kunne rø. Skomakarvisa var eg ivitydd om at eg kunne eg heilt rett. Ingen måtte tru dei kunne den betre! Heime gjekk eg rundt og rundt på golvet og song. Ikkje minst når eg fylgde buss og bil song eg. «— Takk fe songjen!» sa bussjåføren ein gong eg steig av – eg minnest eg skjæmdest noko då. Det var ikkje mykje å skjæmast ivi! Eg fekk kyt for at eg kunne syngje.

Bestefar Romtveit song jamnt når me var hjå han, likeins når han kom heim til okkon etter å ha vori på bui. Han tok av seg rupesekken, sette seg i kubbestolen, drog upp appelsinur eller kamferdrops til okkon ungane, begyndte å fortelje skrønur om alt han ha upplivd på bui – ville sogur om kva dei han hadde møtt hadde sagt og korleis dei hadde fari. Han vasa og lo – og så begynte han å syngje. Eg prøva vel ikkje å lære av bestefar, men han song kvar gong me treftest, så eg lærde anten det var medvite eller ikkje. Det var likevel mest av far min eg lærde kveding og visur. Hin bestefar min, Halvor Versto, song også godt. Han døydde då eg var tolv år, og me var ikkje så jamnleg i hop. Likevel minnest eg særleg at han song Gufseguten. På skulen fanst ikkje folkemusikk før eg kom på ungdomsskulen. Musikklæraren var innflytjar, og meinte det var viktig at me lærde om den lokale musikken. Me for på vitjing te Aslak Brekke, Brita Bratland, Lars Larsen og farbror min, Tarjei Romtveit. Brita Bratland var det gjevande å vitja. Toppen var likevel då Aslak Brekke kvo for okkon ungdomsskuleelevar. Han var litt utilpass fysst, men så fort han var igong var det ulikeleg godt! Eg var meir interessera i spil enn visur i ungdomen. I seinare år har eg litt om litt plukkka upp att visune. Eg ser det som eit stort og viktig ansvar å føre vidare den kvedartradisjonen eg sjølv har vakse opp i og høyrer til, og å gjera den meir tilgjengeleg for andre som vil bruke den. Det er derfor eg gjev ut denne plata.

Øyunn Romtveit

ENG:

I was brought up in Vinje, with West Telemark’s unique folk music. My family deeply respected this music. All of my close relatives sang or played an instrument. From birth, singing and fiddling were around me every day, so it’s not strange that traditional singing and hardanger fiddle playing is my kind of music. I am privi- leged to be part of this music, and the tales and stories that come with it. My husband shares my interest, making it easy to let music play a main role in life. My eldest daughter Tone has also taken it up, which makes it even more meaningful.

I started singing dance tunes and songs early. I sang the fiddle tune “Lappebakken” before I could speak. I was convinced I knew the Skomakarvisa (“The Shoemaker’s Song”) ex- actly as it should be. No-one could convince me that they knew it better! At home, I strolled around singing. I sang on the bus and in the car. “Thanks for the song!”, a bus driver once said as I stepped out of the bus – I remember how embarrassed I was. Today I know better, there was no reason for embarrassment. People complimented my singing !

Grandpa Romtveit always sang when we visited him, just as he did when coming to us after go- ing to the store. He took off his rucksack, sat down in the log chair, picked up oranges for uskids, started to lie about all that had happened in the store – wild histories about what peoplehe met had said, what they had done – he joked and laughed – and then he started to sing. I guess I didn’t emphasize learning from Grandpa Romtveit, but he sang every time we met, so I learned whether it was on purpose or not. However, I mainly learned songs and singing from my father. My other grandfather, Halvor Versto, also was a good singer. He died when I was twelve, and we were not together that often. I particularly remember him singing Gufseguten. In school there was no folk mu- sic until I reached junior high. The music teacher was not a local, and thought it was important that we learned about our local music. We visited singers Aslak Brekke and Brita Bratland, and the fiddlers Lars Larsen and my uncle Tarjei Romtveit. It was reward- ing to visit Brita Bratland, and great when Aslak Brekke sang for us. First he felt it was awkward, but as soon as he got started, it was incredible! In my youth, fiddle music interested me more than songs. In later years, little by little I picked up singing again. I feel a strong responsibility to pass on the singing tra- dition I grew up with and belong to, and to make it more available for others to share. That is why I have recorded this CD.

Øyunn Romtveit

EM59 / 2010

Kven-Finnish Tradition In Norway – Memories From Childhood And Youth

KVENLAND AND THE KVENS

The Norsemen of old were well acquainted with both Kvens and Finns. In Egil’s Saga, written in Iceland in the 1200s we find a geographical description:

To the east of Namdalen valley are Jemtland, and then Helsingland, and then Kvenland, then Finland, then Karelia. But Finnmark lies above all of these lands …

People from “real Finland” were called Finns, while people from Kvenland who spoke the East-Finnish language, were called Kvens. Later it became common for refer to all Finnish-speaking people in northern Norway as “Finns”. Our oldest records mentioning ethnic groups in northern Norway date from the 1500s. At that time, there was already a mixed population of Norwegians, Sámi and Kvens. It is often said that the Kven-Finnish culture in northern Norway is the result of a process that we do not know the start of. Several towns and districts of Troms and Finnmark had Finnish (Kven) as their primary language until World War II. This culture has resulted more than 5,000 place names have in Troms and Finnmark counties. The Kven-Finns had their own name for the northern coastland, namely “Ruija.” This name is found in the Finnish national epic poem, Kalevala, whose roots go back to the time before 1000 AD.

KVEN COMMUNITIES

Kvens typically settled in rural areas where other Kvens were living, and in this way they formed their own communities. The Kven-Finnish language became the main language in several rural districts of Troms and Finnmark. Kven communities were knowledge-orientated and readily adopted new impulses. When missionaries came north in the 1700s to teach people to read, they discovered that the Kvens already knew how to read and had their own books. The books were mostly religious, written in Finnish and printed in Sweden. Later on, songbooks, newspapers and literature in Finnish were to be found in almost every Kven home.

LANGUAGE AND ASSIMILATION

When Norwegian schools were established around 1830, authorities exerted pressure for everything to be in the Norwegian language. However, after a dispute, the parties agreed that religious education could be conducted in the Kven and Lapp (Sámi) languages, while the rest of the schooling would be in Norwegian. In this way, Kvens became bilingual. They read and wrote both Norwegian and Finnish (Kven). But from the end of the 1800s and into the 1900s, Norwegian government’s policy was to press the Kven people to go entirely over to Norwegian. This policy, called Norwegianization, can be summed up as nationally organized harassment of the Kven / Finnish population. It included a number of measures, ranging from government decrees to the violation of human dignity and personal privacy. Land Sales Act was amended so that only those who spoke Norwegian had the right to own land. Kvens were subjected to surveillance and excluded from public employment. During the worst phase of Nowegianization, child welfare committees had permission to take children whose parents who did not speak Norwegian. Children were placed in orphanages, in boarding schools and with foster parents, just to remove them from their Kven language environments.

Despite the pressure, Kvens held onto their language and would not give it up. In Norway’s 1930 census there were still 8,000 Finnish-speaking people. The vast majority was bilingual and could read and write both Finnish and Norwegian. However, there was soon to be an end to this bilingualism. In 1936, the Norwegian Parliament passed a law forbidding religious education in the Kven language. The language was to be either Norwegian or Sámi. At the same time, the Parliament amended the Child Welfare Act so that children whose parents did not teach them Norwegian could be placed in boarding schools and/ or foster homes. Faced with this threat most Kven parents gave up and allowed their children to learn Norwegian, primarily to shield them from the harassment. Most Kven children who have grown up after 1936 cannot speak the Kven language. And since the language was no longer used in school and church, the few who continued to speak Finnish did not learn to read and write the language. This lack of reading and writing skills has been a major factor in the decline of the language.

In the 1990s, Norway revised its policy towards the Finnish / Kven speakers, and education in the Finnish language again became available in schools. By this time, Finnish had been banned for more than 60 years. During this period, the number of Finnish-speaking Norwegians had dwindled from 8,000 in 1930 to about 4,000 in 1990, and most of the speakers were over 50 years old. After 1990, the decline has continued, and today there are about 500 elderly people who know Kven Finnish. Most of them live in homes for the elderly.

The Finnish language went more and more out of use in the traditional Kven areas. But the Kven’s song and music traditions have survived. In the 1980s, when we began collecting the material presented in this album much had indeed disappeared, but a good deal was still intact.

MUSIC TRADITION

Melancholic and full of longing, the music was recourse for Finnish populations when facing the trials of everyday life. In the determination for life and the joy expressed in the music, we glimpse some melancholy and a touch of sadness and emptiness. Harsh conditions and repression have left their mark. The songs and melodies provided consolation and a source of energy that gave strength to endure oppression, stand tall and maintain self-esteem. Finnish songs were sung in the evenings in the barracks, around forest workers’ campfires and in the smoky environment of tar kilns. The Finnish/Kven people were masters at logging and tar production. On long sailing trips to and from the Lofoten and Finnmark fishing areas, Finnish songs helped to fill the void. The songs were on hand when one was lonely and needed inspiration and strength to overcome everyday difficulties, when one wanted to express sorrow at death and funerals, or the joy of being in love, or when rocking a child to sleep. In all intimate life situations one turned to music. And for people with background in the Kven / Finnish language, the melodies were Finnish.

The Finnish music was home music. It was not part of major events at school, church or otherwise in society. In a sense, one pretty much forgot that it existed. In his extensive work about “Norway’s land and people”, Amund Helland stated that Kvens had no music traditions. He also claimed that one characteristic of the Kvens was that they were not musical. Evidently, Kven’s music was hidden from the rest of society.

EM129

Svein Haugetrå (1905–1996) Kvilesteinen
Spelemannen Svein Haugetrå (1905–1996) ble født på Såheim Nordre på Rjukan, foreldrene var Ingebjørg Torsteinsdatter Haugetrå (født Såheim)(1882–1961), og Jon Sveinsson Haugetrå (1882-1971). Gården tilhørte hans bestefar Torstein Herbjørnsson Såheim (1841–1923). Familien stammer fra gamle spelemannsslekter i Tuddal og Tinn. Høsten 1910 flyttet Torstein Herbjørnsson Såheim til Busnesgrend ved Tinnsjøen, etter at han hadde solgt gården Såheim Nordre til A/S Rjukanfoss.
Den dagen de flyttet til Busnesgrend ble Svein med sin bestefar for å besøke spelemannen Johannes Luen (1837–1919) for å høre slåtter. Johannes bodde på gården Luen i Busnesgrend, og Svein ble betatt av klangen i hardingfela og spillet til Johannes Luen. I barneårene pleide Svein å gå ned til Luen og stå utenfor huset til Johannes Luen for å høre han spille.
Svein vokste opp i et musikalsk miljø med folkesang, langeleik og torader. Faren tulla slåtter og toner, og mora sang. Han begynte først å spille torader, men interessen for slåttespill var sterk.

Den første hardingfela han spilte på var ei «skrapefele», men faren kjøpte etter hvert ei hardingfele av Olav K. Venås (1877–1957) som Svein kunne spille på, Venåsfela ble en inspirasjonskilde for Svein. Først lærte han seg å spille sanger, men etter hvert lærte han slåtter som faren tulla. Interessen for hardingfela delte han med nabogutten Torstein Kasin (født Feten) (1906–1992), og før de gikk til skolen om morgenen møttes de ofte for å spille hardingfele.
Svein var i hovedsak selvlært. Han var evnerik og hadde interesser for folkemusikk, poesi, tegning, landskaps- og rosemaling, og etter hvert drev han med selvstudier innenfor mange felt. Han fordypet seg blant annet i alternativ medisin, vegetarisk kosthold og yoga. I begynnelsen hadde Svein et stort repertoar av krevende reinlendere og valser, og han ble mye brukt som dansespelemann i sosiale sammenhenger og på stevner. Svein var i konfirmasjonsalderen da han spilte offentlig for første gang, det var til dans på Brekka ovenfor Stykket (Bøen) i Busnesgrend.

Busnesgrend var ei isolert bygd uten veiforbindelse da Svein Haugetrå vokste opp, og i begynnelsen var kontakten med spelemenn fra nabobygdene sporadisk. Dette var en av grunnene til at Svein Haugetrå utviklet en personlig stil. Det var først i 1967 at veien fra Tinnoset til Busnesgrend og Rudsgrend ble ferdig bygget. Etter at faren kjøpte en grammofon, begynte Svein å lære seg slåtter etter innspillinger på grammofonplater med spelemennene Eilev Smedal (1889–1938) og Kjetil Flatin (1879–1960)
Det var et lokalt spelemannsmiljø i Busnesgrend med Johannes Luen, Tov Kasin (1876–1958) og andre «småspelemenn». Svein stiftet Busnes spelemannslag som var aktivt i årene 1925–1932. Han hadde gode minner fra et tre dagers spelemannstreff med Gunleik, Halvor og Thore Høyseth i Hovin på 1920-tallet, og i 1926 var han med på Fylkesssamling i Bø 1926. Svein var en av drivkreftene bak helgesamlingene på Dansberg i Busnesgrend, hvor det i en årrekke ble spilt hardingfele og torader til dans. Svein Haugetrå var tremenning med spelemennene Olav, Einar og Kjetil Løndal fra Tuddal og fikk gjennom dem kjennskap til tradisjonen etter Svein Kjetilsson Løndal (1864–1949).

Svein sa selv at det var denne tradisjonen han hadde lært mest av.

EM116 / 2016

Syria er utsatt for enorme ødeleggelser, og landets sang- og musikktradisjoner står i fare for å forsvinne. Jan Ibro Khelil har siden han kom til Norge i 2010, vært opptatt av å ivareta denne mangfoldige tradisjonen. Khelil synger kurdiske folkesanger, både av eldre og nyere dato. I tillegg er han opptatt av å formidle sang i Sufi tradisjonen, og han framfører på denne CD-en sangdikt hentet fra flere diktere innen denne sjangeren. Vi håper at denne CD-en vil bidra til å både synliggjøre og bevare tradisjonsmusikk og sang i Syria.

Denne produksjonen er støttet av: Norsk Kulturråd(logo), Fond For Utøvende Kunstnere(logo), Kongsberg Musikkråd og Kongsberg Spel- og Dansarlag.

Produsent: Svein Westad

(ENG)

Syria is subject to enormous destructions. The vocal and folk music traditions of the country are in danger of being ruined and disappear. Since his fleeing to Norway in 2010, Jan Ibro Khelil has been deeply concerned in keeping alive these traditions. Khelil sings Kurdish folk songs, both new and old. In addition, he sings the old poems of the Sufi tradition of the country, some of which are contained in this CD. It is our hope that the CD: “Lament for Syria” will help to both focus on
and preserve the traditional songs and music of Syria.

EM117 / 2017

EM42 / 2010

De er folkesangere av internasjonalt format. De er begge bosatt i Norge og har norsk stats- borgerskap. De er hovedvokalister i Aftab- gruppen, som ellers er bosatt i og uten for Iran. Medlemmer av gruppen utgjør også gjeste artister i prosjektet. Gruppen samles når de skal holde konserter. Musikken er folke- musikk fra Lorestan, som er en region som ligger i sør vest Iran. Dette område har Kurdistan som nabo i vest. Lorisk musikk er en av de fire søylene til den persiske klassiske musikken. Lorisk musikk har røtter langt tilbake og har kunnet påvirke andre deler av den persiske musikken. Prosjektet viser rik- dommen når det gjelder folkemusikk og folkesanger i denne regionen. Lorestan er et strategisk område som binder Nord- og Sør Iran sammen, og dermed har vært et knutepunkt gjennom tusener av år. Bl.a. gikk Silkeveien gikk gjennom området. I dette prosjektet blir det duosang av brødrene. Det er første gang en slik CD’er blir utgitt av disse to brødre på lorisk (iransk). Khial Safar (drømmen om reisen) ble lansert på konserten i 2005 i Asker. De sangene handler om kjærlighet og savn. CD1 og CD2 inneholder både vokal og instru- mental dansemusikk. Tekstene er en blanding av gamle og nyere tekster, og noe som gjør at det blir en tråd mellom den gamle musikken og samtidsmusikk. Det er en glede å tilby norske og internasjonale lytterne musikken i det gamle Lorestan og det som også kan kalles samtidsmusikk fra Lorestan i dag.

ENG
Principal performers in this project are the brothers Nezam Rajabzadeh and Heshmatollah Rajabzadeh.

The Rajabzadeh-brothers are folk singers of international caliber. Both reside in Norway and have Norwegian passports. They are principal vocalists in the Aftab [Persian: Sun] ensemble, whose members live both within and outside of Iran. Members of the Aftab ensemble gather for concerts. They contribute as guest musicians in this project.

Their music is that of the region of Loristan [Lorestân, Lurestaan or Luristan] located in western Iran, in the Zagros Mountains. This region has Iraqi Kurdistan as its western neighbor. Lori (or Luri) music comprises one of the four pillars of the Persian classical music tradition.

This project provides a glimpse of the rich folk music and folk song in the region. Loristan is strategically located between northern and southern Iran, and has been a crossroads for thousands of years. The Silk Road went thru this area as well.

This CD presents the brothers in duet. It is their first CD presentation in the Lori (Iranian) language. Khial Safar (The dream about the journey) was first performed at a concert in Asker in 2005. The songs are about love and loss of the beloved.

CD 1 and CD 2 contain vocal and instrumental dance music. The lyrics are a mix of old and new, and link older, traditional music with that of our own times. It is a pleasure to be able to present this music to our Norwegian and international listeners.

EM17 / 2006

Abdulrahman Surizehi is considered among connoisseurs as the worlds leading performer on the Baluchi instrument Benju. He reveals a vitality, creativity and exhibits extensive knowledge of Baluchi tradition, as well as an outstanding mastering of comprehensive repertoires on the Benju. This he has picked up through innumerable meetings and recordings with several great masters both in Iran and Pakistan. The Benju is a dulcimer like instrument, which appeared in Baluchistan in the first part of last century, presumably by way of Japan. In Baluchistan it was developed and improved; the Baluchi Benju is approximately one metre in length and is about twice the size of its closest relatives. The main string is double with accompanied strings on each side. Abdulrahman benefited considerably through having a good teacher in his father, Jom’e Surizhei, who is considered central in improving the instrument, as well as consolidating the Benju in Baluchi tradition. Abdulrahman is resident in Oslo, and has in Norway been a contributor in several fusion-based music projects, but is progressively performing on the international arena. He is known to a world audience through participation at festivals and concerts, and also for his brilliant contributions on two Baluchi recordings with the well-reputed French label Ocora. He has built up considerable prestige and fame among connoisseurs of Baluchi tradition both inside Baluchistan and beyond. In addition to Benju, Abdulrahman plays the doubled-headed drum Doholak, Tanburag, Tabla and Sarod.

EM84 / 2011

Å spille sammen med piano har alltid vært naturlig for meg. I første omgang fordi vi har piano hjemme, deretter gjennom møter med ulike samspillpartnere opp gjennom årene. Siden 2008 har jeg hatt min egen trio sammen med Daniel Trustrup Røssing på piano og bror Audun Larsen på kontrabass.

En viktig inspirasjonskilde for trioen er felespilleren Hilmar Alexandersen (1902- 1993) og hans samarbeid med pianisten Sturle Hallås (1913-1997). De to musiserte sammen i over 20 år til fest og bryllup på Innherred, og utviklet et flott repertoar basert på elegant felespill og raffinert pianoakkopagnement. På denne CD’n er flere av slåttene og arrangementene hentet direkte fra dette repertoaret.

Med min forankring i folkemusikken og Daniels bakgrunn som bluespianist og musiker i bandet til selveste Chuck Berry er det naturlig for oss å eksprimentere og leke med musikken som oppstår i møte mellom disse sjangrene. Vi håper å ha fått til en CD som kan peke både framover og bakover i tid. God lytting!

1. Amerikaner’n 2:00

This is a ringlender tune that Hilmar Alexandersen used to play. He
called it the “American one”.

2. Lysblåin 2:39

Daniel and I met each other in 2006 at a “Pols & Blues” concert at
the Bjerkem farm in Henning, in Steinkjer municipality. Daniel was
there with his blues band and I was performing alone. We had to find
a tune to play together, and we landed on this old pols tune whose
name, coincidentally, means“thelightblueone”. Ilearneditfromthe
“Moen-heftan”, two tune booklets that were published by Albert
Moen (1879-1962) just after World War II.

3. Hjemreisen fra Grundset/Galopp Brilliante 4:48

These two polka tunes from the 1800s, in which folk and classical
traditions meet, are typical of the kind of dance music that came into
use at wealthy farms in the region around Elverum and Hamar, in
Hedmark. The first one, composed by Anders Sorensen (1826 –
1896), is a kind of program music describing the train trip home to
HamarfromtheGrundsetwinterfairinElverum.“GaloppBrilliant”
by Oluf Melvold (1843 – 1897) is another good example of this
kind of music.

4. Visetone etter Karl Petter Alexandersen/Tåkeskyer 6:26

Music that Hilmar learned from his parents Ingeborg (1866-1950)
and Karl Petter Alexandersen (1860-1960) comprised a very
special part of his repertoire. His parents sang only, and the melodies
in this vocal repertoire contain an older tonality and often have a kind
oftender, sensitivefeelingaboutthem. Itseemedrightforustocombine
one of them here with a waltz by Johan Fornæss (1868-1916)
whose title means “misty clouds”. Fornæss played with a
distinctivestyleandhiscompositionswereofexcellentquality.
A neighbor of the Alexandersen family, he was also music
teacher and mentor to Hilmar.

5. Ringlender by Sigurd Reitan 2:47

Sigurd Reitan (1897-1952), who was born in Inderøy but
eventually settled in Steinkjer, was from a family with many
generations of fiddlers. Among his many compositions there
are two ringlender tunes that we really enjoy and that fit well
into our ensemble’s concept.

6. Bruramarsj fra Innherred/Polsdans etter Anton
Henning 4:40

OneofInnherred’smostpopularweddingmarches, followed
by a pols tune that fiddler Anton Henning (1874-1956) used
toplay. Bothofthesetuneshavebeenplayedbymanyfiddlers
over the years and traveled far and wide, and are therefore
foundinamultitudeofvariants.

7. B-durvals etter Hilmar Alexandersen 2:56

A waltz, apparently composed by Carl Godtaas (1870-
1939), that is typically “Hilmar” and typical also of the many
waltztunesinB-flatmajorinInnherredtradition. Hilmarlearned
this one from fiddler Arne Kjesbu (1883-1965), Ogndal.

8. Ringlender etter Oluf Homnes 3:33

During one period Hilmar recorded local fiddlers, collecting
“new” material to perform on NRK’s radio programs. This
frisky ringlender tune turned up on one of his tapes. (Oluf
Homnes 1865-1949))

9. Galopp etter Hilmar Alexandersen 2:36

A dashing gallop that Hilmar learned from Arne Kjesbu.

10. Foxtrot 2:18

Hilmar and Sturle had a varied repertoire and they played for both
entertainmentanddancing. Thisfoxtrottune, whoseoriginisamystery
for us, is on a recording of them playing at a wedding in 1959, at
SandvollaninInderøymunicipality.

11. Junimorgen ved Skjærsjøen 3:54

This beautiful waltz is Sturle Hallås’ tribute to a summer morning by
Skjærsjøen, a lake in his home community of Beitstad, Steinkjer.
Sturle composed many tunes, but this is one of the few that he and
Hilmar played together. Our arrangement for it is very similar to the
one they recorded for NRK (the Norwegian Brodcasting
Corporation) in the early 1950’s.

12. Ringlender 2 av Sigurd Reitan 3:39

This is Reitan’s second ringlender, composed when he was 17 and
began as a farmhand at the Vækre farm in Sparbu, Steinkjer. It was
inspired by musical collaboration with the son on the farm, Mens
Folden (1902-1943), who later became his regular accompanist
on piano.

Bonus: How Come You Do Me Like You Do? 2:03
This song was written by vaudeville comedy duo Gene Austin
and Roy Bergere in 1924 and has been recorded by many artists
over the years. Our version is has been inspired by Danish jazz
violinist and entertainer, Svend Asmussen (b. 1916).

EM60 / 2011

Kjell er fødd i 1955 og oppvaksen på garden Hove på Møsstrond. Han vart tidleg kjend med folkemusikken då han fekk høyre felespel og kveding både i heimen, litt av kokkene på internatskulen og elles rundt i heimbygdi. Det var spelemenn i familien, og far til Kjell, Jon Hove, kveda gjerne i godt lag. Å høyre folke- musikkhalvtimen på radioen var også fast tradisjon i Kjell sin barndomsheim. Som kvedar reknar Kjell seg som sjølvlærd, han har plukka opp litt her og der av sambygdingar, frå opptak av andre kvedarar og av sine folkemusikkvener rundt i kring i landet når dei treffest på kappleikar. Han deltok på kappleik fyrste gong på landskappleiken på Rauland i 1994. Der fekk han fyrstepremiegrad og i løpet av 2 år rykte han rett opp i A-klassa. Sidan har han delteke på ei lang rekkje lokale kappleikar og kvart år på landskap-pleiken. Songstilen til Kjell er av den gamle, gode. Han er svært glad i dei gamle bygdevisene og har hatt Bjarne Øverbø som sitt største førebilete innom kvedinga. Han kjende Bjarne godt, var mykje i lag med han både på kappleikar og elles, og seier sjølv at han var ein stor beundrar av Bjarne. Både fordi Bjarne var ein framifrå kvedar, men også fordi han var så triveleg og liketil å vera saman med. På denne CD-en har han med ein del av dei visene Bjarne bruka å kveda, i tillegg til mange andre bygdeviser både av gamal og litt nyare årgang.

I oktober 2008 gifta Kjell seg med Randi Øverbø som også er kvedar.

Randi er fødd i 1974 og kjem frå Åmotsdal. Interessa for folke-musikk fekk ho så å seie inn med morsmjølka. Far hennar, Einar Øverbø, kveda mykje, og ho lærde mange viser av han. Ho hadde planer om å lære både meir kveding og felespel av onkelen sin, Bjarne Øverbø, men det vart aldri noko av, sidan han døydde då Randi berre var 15 år. Bjarne har alltid vore eit førebilete både for Randi og for Kjell, og begge er dei opptekne av å føre vidare dei gamle bygdevisene. Randi debuterte som kappleikdeltakar på Seljordkappleiken i 2005 og på Beitostølen i 2006 deltok ho for fyrste gong på landskappleik. Sidan har ho vore trufast deltakar både på lokale kappleikar og på landskappleiken. Etter at ho gifta seg med Kjell i 2008 har dei begge vore svært aktive i kvedarmiljøet i Telemark, både som kurshaldarar, kappleiks- deltakarar og som trufaste gjester på kvedarsamlingar rundt i Vest-Telemark. Det er bygdevisene som ligg Randi nærast hjartet, og desse fører ho vidare med stort engasjement og ein songstil av det gamle slaget. På denne CD-en er Randi representert med 3 viser.

EM53 / 2008

This album is the result of an encounter between the Norwegian folk music artist Svein Westad, and music teachers at the Nepal Music Centre in Kathmandu. In 1997, Svein was invited by the folk dance group Anam Dharan, whom he had met in North Korea some years earlier, to give a concert in Kathmandu. Before leaving Norway, he was recommended by Rikskonsertene to do a work shop with musicians at the NMC. The Nepal Music Centre is a recently finished joint project between Music Nepal in Nepal, and Rikskonsertene, sponsored by the Norwegian Agency Development Co- operation (NORAD). This meeting turned out to be so successful, that Svein invited his Nepali music colleges to join him in the concert at the Gurukul music theatre in Kathmandu. A few days later, they also recorded some of the tracks on this CD in the Music Nepal studio.The Norwegian Munnharpe and Seljefløyte are both natural scale instruments, thus seemingly different in character from the Nepali Bansuri and the Sarangi. Nevertheless, the instruments harmonized perfectly when brought together, thanks to the players’ skill in adapting their instruments to the mood of the music. Thus, Nepali and Norwegian tunes are mixed into new musical expressions, that may be recognised as within both nations’ own music traditions.

EM31 / 2011

Oluf Dimitri Røe er født i Namsos 1962, vokste opp i Hellas og Norge. Han har gresk mor og norsk far og bor nå i Trondheim. Han har nå laget en CD – sitt debut album – med gresk folkemusikk med vekt på folkemusikk fra øya der hans røtter er – Mykonos. Gresk tradisjonsmusikk er Oluf Dimitri sitt hjertebarn. Han evner å forene den rytmiske og melodiske magien i tradisjonen med eget personlig fingeravtrykk, gammel musikk i tradisjonelle og nye i fremtoninger. Låtene spenner fra solistiske nummer til flere instrumenter og stemmer. Oluf Dimitri er norsk/greske komponist, musiker, folkemusiker og har det særtrekket at han synger og spiller samtidig. Han er en multi-instrumentalist, noe vi får høre eksempler av på plata, som likevel er en spissing mot tradisjonell gresk folkemusikk og Mykonos spesielt. Fire smektende melodier av Mykonos-sekkepipen Sabouna, uten droner , er med på plata. Oluf er en av de få yngre utøvere på dette instrumentet i dag. Gjestemusikerne er håndplukket ut ifra en dyp forankring i tradisjon og samtidig fremragende instrumentalister som kan improvisere. Tom Steinar Lund (Norge), Ingor Ante Ailu Gaup (Sapmi), Idd Aziz (Kenya), Jovan Pavlovic (Serbia), Hans Hulbekkmo (Norge) men også noen fremragende greske musikere, Manolis Pappos, Nikos Kalantzakos, Manos Vassilopoulos, Nikos Medoudakis og Nikos Klapakis.

ENG
Oluf Dimitri Røe was born in Namsos, Norway, in 1962. His mother is Greek and his father is Norwe- gian, and he grew up in both Greece and Norway. He is now living in Trondheim. This CD – his debut album – presents folk music primarily from Mykonos, the Greek island where he has his roots. This is mu- sic that is closest to Oluf Dimitri’s heart. He gives traditional rhythmic and melodic magic his own fin- gerprint, presenting old music in new manifestations. The CD includes solo performance as well as ar- rangements involving several instrumentalists. Nor- wegian/Greek Oluf Dimitri is a composer, musician and folk musician – and he specializes in singing to his own playing. It would be tempting to present him in full, as the multi-instrumentalist he is, but for this album we have chosen a sharpened Greek focus. Three enchanting melodies played on the Mykonos bagpipes, Sabouna, are included along with music from other genres within the highly diverse Greek tra- dition. Guest musicians are hand picked for their roots in tradition, their outstanding musicianship and ability to improvise. Most of them live in Norway: Tom Steinar Lund (Norway), Ingor Ante Ailu Gaup (Sapmi), Idd Aziz (Kenya), Jovan Pavlovic (Serbia), Hans Hulbekkmo (Norway). Several excellent Greek musicians also participate: Manolis Pappos, Nikos Kalantzakos, Manos Vassilopoulos, Nikos Menoudakis and Nikos Klapakis.

Oluf Dimitri has his training as an active musician and has studied classical violin in Trondheim and at the Odeon Athinon music conservatory in Athens. He has broad expe- rience as a Greek/Norwegian fiddler, having collaborated across musical borders for many years. His repertoire in- cludes traditional folk music from the Trøndelag-region in Norway and bagpipe music from Greek islands. He sings and has composed music for theater. From 1991–1994, while living in Kautokeino, he collaborated with musicians performing traditional Sàmi joik and started the Sàmi choir called Dimitri Joavku. He collaborated here with Ingor Ante Ailu Gaup and Ante Mihkal Gaup. While living on Mykonos with his family, 1994–2001, he documented the ancient Sabouna (bagpipe) tradition that was about to disappear and produced a CD-book, “The Sabouna of Mykonos”. He has been part of the band “Fri Flyt” [Free Flow] along with Gabriel Fliflet and Peter Bastian, he plays in the Romani orchestra Bengalo in Trondheim, and he accompanies tra- ditional Norwegian Romani/Traveler singer Laila Yrvum. He has also collaborated with rock musicians such as Dum Dum Boys and Åge Alexandersen.

Oluf Dimitri is a musician with curiosity, enthusiasm and passion. This, combined with high artistic standards and a generous nature, has led him across cultural and traditional boundaries to musical contacts and collaboration with, for example, Sàmi, Indian, Persian and Latin American musi- cians. He has also been initiated in the Romanian Rom/Gypsy fiddling tradition, a result of repeated and prolonged visits to Romania and direct contact with master players.

Arne Fredriksen